Á sýningunni í Listasafni Reykjanesbæjar mætast myndlistamaðurinn Kári Svensson og myndhöggvarinn Thomas Andersson. Sameining tveggja svo virtra og ólíkra listamanna er nánast óhugsandi en á sýningunni er samt gerð tilraun til að láta expressionistiskan málara undir áhrifum náttúrunnar og skapandi myndhöggvara sem er mannþekkjari, koma saman.

 

 

 Kári Svensson.

Á veggjunum hanga stór áhrifarík málverk, sem sýna með dýpt lita, stórum strokum og stórkostlegri tjáningu þau áhrif sem Kári verður fyrir þar sem hann stendur og horfir í vestur yfir Atlantshafið frá vinnustofu sinni sem stendur hátt í Færeyjum. Hann er listamaðurinn sem lifir í takt við náttúruna bæði á landi og sjó.

 

Þegar þörfin gerir vart við sig fer hann gjarnan einn út á sjó til að veiða þorsk. Ekki bara nokkra þorska heldur bátsfylli í litla mótorbátnum. Því næst tekur hann stefnuna á Þórshöfn umkringdur himinháum öldum. Vegalengdin er alltaf nógu mikil til að hægt sé að gera að öllum fiskinum áður en komið er í höfn. Úrganginum er auðvitað kastað fyrir borð til fuglagers sem er á höttunum eftir hinu ríkulega magni ætis sem þeim er útdeilt.

 

Það fer hinsvegar eftir árstíðum hvenær hægt er að sigla út í vestustu eyju Færeyja, Mykines sem hann dáir svo mjög. Þessi afskekkta græna eyja sem er byggð fáu fólki en mörgu fé og fuglum, gefur nándinni við náttúruna hina miklu dýpt. Kári segir gjarnan frá hversu oft hann situr á mjórri klettasyllu mörg hundruð metra yfir sjó til þess að veiða í háf sinn þá lunda sem svífa upp með klettaveggnum, heim í hreiður sín. Stundum fer hann með fámennum hópi manna út á bröttustu hamraveggina og þeir hjálpast að við að slaka eggjamanninum niður í hreiðrin sem staðsett eru á litlum útskotum í lóðréttum klettaveggnum mörg hundruð metra yfir haffletinum Það er áhættusamt en bakgrunnur færeyskrar menningar og sögu, þar sem neyð og skortur á mat olli því að nauðsynlegt var að safna afurðum náttúrunnar, hefur gengið í erfðir inn í færeyskt nútímasamfélag. Í dag felst í því rómantík og allavega er þetta ekki lengur nauðsyn, en Kári getur ekki verið án upplifunarinnar og spennunnar í aðstæðum þar sem hann lifir lífinu til fulls á barmi hyldýpisins.

 

Það veitir meiri öryggiskennd og er öðruvísi þegar fénu er smalað á haustin og fjórir menn slátra allt að 60 fjár í litla sláturhúsinu í Mykines. Það tekur vikutíma að safna og slátra þessum fjölda fjár sem nauðsynlegur er til að fylla hjallana og þá er til nægt skerpukjöt næsta árið, ekki eingöngu fyrir þá sjálfa heldur einnig fyrir fjölskyldu og vini.

 

Samanlagt fylla allar þessar upplifanir huga Kára Svenssons af löngun og krafti til að tjá sig í vinnustofunni. Inni í öryggi hennar lætur hann penslana túlka stemmninguna frá hafinu og Mykinesi ásamt áhrifum af veðrinu sem hann fylgist með utan vinnustofunnar. Augnablik með þungum skýjum, snjó, rigningu, sudda og þegar sólin brýst fram, ljósinu, speglununum og þegar fuglum og fólki bregður fyrir. Málverkin túlka nærveru og sameiningu við náttúruna. Lífskjörin í Norður Atlantshafinu einkenna listamanninn og þar með málverkin.

 

Persónan Kári Svensson hefur mótast af færeysku þjóðinni. Hann er stórhuga, hann er í takt við náttúruna, hann er einstaklingurinn í samfélagi nándar og sameiningar. Og sem skynjandi listamanni tekst honum að túlka á léreftinu það sem margir kannast við og finnst vera í samræmi við eigin upplifanir.

 

Thomas Andersson.

 

Thomas Andersson er einn þeirra sem unir sér vel með sjálfum sér. Þegar honum bauðst tækifæri fór hann ekki til Parísar heldur ögraði sjálfum sér í Kanadísku eyðimörkinni. Það einkennir líka vinnuaðferðir hans og efnisval. Hann sigrar ekki náttúruna heldur á við hana samtal í gegn-um stöðuga vinnu.

 

Það er frekar innihaldið en formið sem skiptir máli en röð stílbragða virðist endurtekin með mánaða eða ára millibili. Sjaldnast er um að ræða stórar uppstillingar eða tilgerðarlegar stellingar, í einstökum tilfellum þó góður skammtur af kímni, en oftast óræðar fragmentískar myndir út frá andrúmsloftinu - hinn viðkvæmi og nakti maður. Höggmyndir hans hitta okkur í mark og fjalla oft um vandmeðfarin efni. Efni sem valda því að við þekkjum okkur sjálf í þeim. Þau endurspegla hráan raunveruleikann. Um leið skynjum við leik með efni og tjáningu. Gleði við að gera hlutina sýnilega með fjölbreytileika í næsta minimalskri tjáningu. Það er hið þjálfaða auga og hið flókna ímyndunarafl sem hér er tjáð.

 

Allar höggmyndir hafa heiti sem eru góður grunnur fyrir skilninginn á þeim þemum sem hann fjallar um í þeim; gangandi maður, samræður, dómarnir, depurð, leifarnar af gömlum vini, trú og efi, meinlætamaður, sá sem skyggnist víða, endalaust samtal o.s.frv.

 

Með kaldhæðni, hlýju og umhugsunarverðri fyndni verður fundur okkar við höggmyndirnar undirfurðulegur og einhvernveginn eru þær í senn ögrandi og ugglausar í því hvernig þær tala til okkar.

 

Þegar hann tjáir með mjög einföldum hætti í höggmyndinni Ísak, hinn gríðarlega vanmátt sem birtist í fórn Ísaks, þar sem Abraham er skilyrðislaust skipað að fórna syni sínum fyrir Guð, þá tekst Thomas Andersson með höggmynd sinni að fylla okkur skilningi á aðstæðunum. Við komumst ekki hjá því að hugsa um: hvað myndi ég gera í þessum aðstæðum?

 

Allt annað er uppi á teningnum í höggmyndinni: Takk ég hef það gott. Með vissri kímni í spilinu milli heitisins og þess sem við sjáum í raun, skapar Thomas Andersson einfaldar og undarlegar aðstæður. Því hvernig getur makindalega liggjandi karlmannspersóna í hægindastól án undirstöðu verið svo afslappaður! Aðeins fætur persónunnar snerta undirstöðuna á meðan líkaminn hangir í lausu lofti. Maður hugsar að þetta geti aðeins farið úrskeiðis en það gerir það ekki því persónan trúir einmitt á að allt verði í lagi.

 

Kunnugleikinn í styttum hans höfðar til okkar. Þær reyna rétt eins og við að finna sér stað. Það er hægt að segja að meinlætamennirnir hafi fundið sinn stað, á meðan aðrir leita enn, eru stefnulausir eða alltaf á leiðinni. Þær sýna tjáningu sem veldur því að við viljum gjarnan setja okkur í samband við þær til að geta hjálpað.

 

Það tekur listræna hæfileika tíma að þroskast. Thomas Andersson virðist hafa notað árin í leiðinni til að

 

Thorkild NB Nielsen

 

Udstillingen på Reykjanes Art Museum bliver et møde mellem billedkunstneren Kàri Svensson og skulptøren Thomas Andersson. Et sammenfald mellem to så komplementære kunstnertyper er vel stort set utænkelig, men udstillingen forsøger alligevel at lade en naturinspireret ekspressionistisk maler og en udtryksfuld skulpturel menneskekender spille sammen i udstillingen.

 

Kàri Svensson

På væggene hænger store intense malerier, hvis dybde i farverne, voldsomme strøg og storladne udtryk samler de oplevelser som Kàri Svensson får, når han står med ansigtet vendt mod vest og skuer ud over Atlanten fra sit højtbeliggende atelier på Færøerne. Han er kunstneren, som lever i pagt med naturen både på land og på havet.

 

Når trangen melder sig tager han gerne alene ud på havet for at fiske torsk. Ikke nogle enkelte torsk, men gerne så mange at den lille motorbåd bliver fyldt op. Omgivet af tårnhøje bølger vender han derefter stævnen mod Torshavn. Afstanden er altid stor nok til, at der er rigelig tid til rense samtlige fisk inden havn. Affaldet kastes naturligvis overbord til de flokke af fugle, som jagter de godbidder, der i så rigelige mængder bliver dem tildelt.

 

Årstiderne bestemmer derimod hvornår det er tid til at sejle ud til hans elskede ø - Mykines, den vestligste ø på Færøerne. Denne ensomt beliggende grønne ø, som bebos af ganske få mennesker og utallige får og fugle, er den ultimative fordybelse i nærværet med naturen. Kàri fortæller gerne om de mange timer, hvor han sidder på en smal hylde flere hundrede meter over havet, for med fangst nettet at indfange de lunder, der suser op langs klippevæggen for at finde hjem til reden. Andre dage drager han sammen med en lille gruppe mænd ud til stejleste klippesider for ved fælles hjælp at fire ægge samleren ned til rederne placeret på de små fremspring på den lodrette klippevæg flere hundrede meter over havoverfladen. Det er farligt og ultimativt. Men baggrunden i den færøske kultur og fortid, hvor nød og mangel på mad gjorde det nødvendigt med indsamling af naturens ressourcer, er gået i arv til enkelte i nutidens færøske samfund. I dag kan det forekomme romantisk og i hvert fald unødvendigt, men Kári kan ikke undvære oplevelserne og spændingen i disse situationer, hvor han lever livet fuldt ud - på kanten af afgrunden.

 

Anderledes trygt føles det, når fårene indsamles i efteråret og op til 60 stykker hver dag slagtes af fire mænd i det lille slagteri på Mykines. En uges tid tager det at indfange og slagte det antal får, som er nødvendig for at få fadeburene fyldt op, så der vindtørret kød nok det næste års tid - ikke alene til dem selv, men også til familie og venner.

 

Summen af alle disse oplevelser fylder Kàri Svenssons sind med lyst og energi til at udtrykke sig i atelieret. Inde i det trygge atelier lader han penslerne udtrykke stemningerne fra havet og Mykines sammen med det vejrlig, som udspiller sig umiddelbart udenfor atelieret. Øjeblikke med tunge skyer, sne, regn, rusk og gennembrud af solen, lyset, spejlinger, tilsat glimt af fugle og mennesker. Malerierne udtrykker nærvær og samhørighed med naturen. Livsbetingelserne i Nordatlanten præger kunstneren og dermed malerierne.

 

Personen Kàri Svensson er rundet af det færøske folk. Han er storsindet, han er i pagt med naturen, han er individualisten i et samfund af nærhed og fællesskab. Og som en sansende kunstner formår han i sine lærreder at udtrykke det, som mange genkender og føler at være i overensstemmelse med deres egne oplevelser.

 

Thomas Andersson

Thomas Andersson er en af den slags mennesker, der kan holde ud at være alene med sig selv. Da han fik chancen tog han ikke til Paris, men prøvede grænserne af i den canadiske ødemark. Det præger også hans arbejdsmetoder og valg af materialer. Han erobrer ikke naturen, men går i dialog med den gennem stædigt arbejde.

 

Det er mere indholdet end formen det kommer an på, men en række figurer synes med måneder eller års mellemrum at blive taget op på ny. Sjældent de store opstillinger eller krukkede stillinger, til nød dog en god portion humor, men oftest ubestemmelige fragmentariske stemningsbilleder - det sårbare og nøgne menneske. Hans skulpturer rammer os så at sige på kornet, og tager ofte problematiske emner op. Emner som skyldes, at vi kan genkende os selv i dem. De er et spejl af den nådesløse virkelighed. Samtidig fornemmer man en leg med materialer og udtryk. En glæde ved at synliggøre tingene med små variationer, i et næsten minimalistisk utryk. Det er det trænede øje og den kringlede fantasi, der her kommer til udtryk.

 

Alle skulpturer har titler, som er et godt udgangspunkt for forståelsen af de temaer han kredser om i skulpturerne: gående mand, dialog, dommerne, melankoli, resterne af en gammel ven, tro og tvivl, søjlemand, den der skuer vidt, endeløs samtale osv.

 

Med ironi, lune og tankevækkende vid er mødet med skulpturerne underfundigt, og på en eller anden måde er de både grænseoverskridende og trygge i deres måde at kommunikere på.

 

Når han i skulpturen Isak med meget enkelte midler udtrykker den enorme afmagt, der udspiller sig i Isaks ofring, hvor Abraham ultimativt bliver befalet at ofre sin søn til Vor Herre, så formår Thomas Andersson med sin skulptur at fylde os med forståelse for situationen. Vi kan ikke lade være med at tænke på: hvad ville jeg gøre i den situation?

 

Helt anderledes forholder det sig i skulpturen: Tak det går fint. Med en vis humor i spillet mellem titel og det vi faktisk ser, skaber Thomas Andersson en enkelt og forunderlig situation. For hvordan kan en henslængt mandsperson i en liggestol uden understel forblive så afslappet! Kun personens ben støtter underlaget, mens kroppen hænger frit svævende i luften. Man tænker, det kun kan gå galt, men det gør det ikke fordi personen netop tror på, at det går godt.

 

Genkendeligheden i hans figurer rammer os selv. De prøver ligesom os, at finde deres plads. Søjlemændene kan siges, at have fundet deres plads, mens andre stadig søger, er fortvivlede eller stadig på vej. De fremstiller et udtryk, som gør, at vi gerne vil i kontakt med dem for at kunne hjælpe.

 

Det tager tid for et kunstnerisk talent at modnes. Thomas Andersson synes, at have brugt årene undervejs til at få de elementære færdigheder på plads. De første år var således præget af en lang række raderinger, hvis udtryk bragte mindelser om de gamle mestre, og skulpturer hvor man fornemmer kampen med formen på bekostning af udtrykket. Der er hos Thomas Andersson tale om en bevægelse fra den klassiske fordybelse og kontrol, til nutidens uforfærdede skulptørs glæde ved at se tingene gro i et mere spontant og ekspressivt udtryk.

 

Udstillingen på Reykjanes Museum of Heritage

 

ser dermed ud til, på trods af kunstneres iøjnefaldende forskelligheder, at gå op i en højere enhed. De leverer samlet set alle nuancer af menneskets stærke behov for at udtrykke oplevelserne både med sig selv og det derude.

 

Med i alt 46 kunstværker i det store udstillingsrum bliver der rigelig mulighed for god tid til oplevelse.

 

Thorkild NB Nielsen